Det eksisterer i dag et særegent elgtrekk mellom snørike lavereliggende sommerbeiter dominert av granskog vest for Mjøsa, og snøfattige høyereliggende vinterbeiter dominert av furu, vier, einer og bjørk vest for Gudbrandsdalen.

Vintertellinger fra fly og sportellinger om våren på flere strekninger har vært gjort siden slutten av 1970-tallet, og viser en tydelig trekktradisjon gjennom hele dette tidsrommet. Gjennom bruk av radiosendere på elg i dette området midt på 1980-tallet, har det vist seg at mange av kuene vandret mer enn 50 km mellom sommer og vinterområder.

Det store antallet fangstgroper i områder med markante elgtrekk i dag indikerer at dette har eksistert trolig så lenge som elg har vært fanget i dem og hvor snøforholdene frambrakte sesongmessige vekslinger mellom bruk av leveområder. I den varmere perioden i midt-holocen er det derimot usikkert hvorvidt slike trekktradisjoner eksisterte i noen stor utstrekning.

Innenfor en strekning i Gausdal kommune i Oppland, fra Svatsum og nord-vestover langs Espedalsvannet som strekker seg over ca. 25 km, har 376 fangstgroper blitt registrert fordelt på 26 fangstgarder. Konsentrasjonen av fangst i dette området må tolkes slik at trekket var svært konsentrert.

Det er funnet ca. 800 fangstgroper fordelt på ca. 50 fangstgarder på vestsiden av hele dalføret fra Auggedalen til Espedalen innenfor Gausdal kommune. Et stort antall fangstgroper er i tillegg registrert både sør, nord og vest for Gausdal.

I et middelalderbrev fra 1412 i Gausdal kommune framgår det at minst fire personer på samme tid brukte fangstgroper i Espedalen, og dette er en indikasjon på at elgen forekom tallrikt på den tid.

Foto i heading: Sjur Sande